Anna Olina - fra Sogn til Bergen i 1918. Av Bente Borgen, 2023

Anna Olin var 19 år da hun forlot sine foreldre og søsken på husmannsplassen i Hafslo. Året var 1918, og reisen gikk til Bergen. Hun fått stilling i Andresens spiseforretning i Hollendergaten, den travle gaten med serveringssteder i nesten hvert et hus. Her skulle hun bo på kvisten sammen med den ett år eldre Kristine fra Lindås.

Alf var en av ungdommene som ofte kom inn på kafeen. Han fortalte at han var fra Bergen, var like gammel som henne og arbeidet som sporvognskonduktør. De fikk god kontakt og ble snart et par.

Det gikk ikke lang tid før hun oppdaget at han svært ofte drakk seg beruset, og hun fant da ut at hun ville bryte forlovelsen. Dette var likevel ikke en mann som kunne være en trygghet for henne i hennes voksne liv, eller en mann hun ønsket å ha som far til sine barn.

Men da var det for seint!

Hun oppdaget at «det månedlige» uteble, og hun begynte å legge på seg. Fortvilelsen rev og slet i henne, nå ble hun nødt til å gifte seg med Alf likevel. Hun hadde ikke lenger noe valg!

Hun kunne ikke risikere å sitte med et uekte barn.

Hva ville hennes gudfryktige foreldre si?

Hva ville vertskapet hennes si?

Å jo, hun visste det nok. Hun ville miste arbeidet og måtte nedverdige seg til å søke hjelp hos fattigstyret.

Hun ville også bli uten framtidsutsikter – i landet som ble styrt av menn – der det var kvinnen som måtte betale dyrt for slike feiltrinn.

Hun fortalte nyheten til Alf, men etter det unngikk han henne hver gang hun prøvde å prate med ham. En dag var han forsvunnet – bare få uker etter at hun hadde fortalt ham at hun ventet hans barn.

Anna torde ikke si det til noen. Riktignok hadde hun hørt noe om at barnefaren hadde plikt til å forsørge henne den siste tiden av svangerskapet, og også å betale for oppveksten til barnet.

Men dette hjalp ikke henne for Alf var jo borte. Ville noen tro henne om hun fortalte hvem faren var? Skulle hun oppsøke lege? Nei, skammen var for stor, og hun var uten penger.

Hun utførte sine plikter som vanlig, men tankene og følelsene kretset seg om det uunngåelige – barnet som stadig vokste.

Tiden gikk og vinter ble til vår. Hun fortalte ingen om situasjonen sin. Men på våren kommenterte vertsfolket at hun hadde fått så hovne føtter og ben. Hun svarte da at det hadde hun også hatt tidligere, men at det snart ville gå over. Til tross for at hun verket i både rygg og ben, skjøttet hun sine arbeidsoppgaver slik at det ikke ble stilt flere spørsmål.

Men i begynnelsen av juli 1919 innlemmet hun Kristine i sin store sorg og hemmelighet. Kristine sa at hun måtte søke hjelp slik at hun kunne forberede seg på fødselen og tiden etter. Anna hadde ikke gjort noen forberedelser til barnet som skulle komme, og hun ville heller ikke gjøre det. Hun var deprimert, handlingslammet – så ingen muligheter verken for seg eller barnet. Hun klarte ikke å tenke på livet etter fødselen.

Natt til 16. juli satte fødselen i gang. Hun kvalte alle smerter like til Kristine var gått ned. Da slappet hun mer av, men lå der aldeles taus mens riene rev og slet i henne. Det var lytt i huset, og det eneste hun tenkte på var at ingen måtte høre noe.

Etter mange og lange timer var det over!

To små levende barn ble født i Hollendergaten.

Hun var totalt utmattet og orket ikke å reise seg opp å se, men nede mellom lårene hennes hørte hun noen små klynk.

Hun sovnet, og da hun våknet tok hun de nyfødte, pakket dem inn et klede og la dem i en krok. Hun hørte ennå klynkene og så fremdeles små bevegelser.

Etter en stund kom Kristine opp, så barna i kroken og utbrøt:

«Nei, men kjære deg, hvordan kan du finne på å gjøre noe slikt?»

Om kvelden fikk Kristine vite at det var tvillinger. Hun fortalte det da til vertsfolkene som ikke hadde sett at Anna var gravid. 

Anna gjemte barnelikene i kisten sin til hun var på beina igjen etter en god uke. Da flyttet hun likene i en skoeske. Hun fant en takstein som hun bandt fast i skoesken. Deretter gikk hun ned til Nøstet og ombord i Laksevågsfergen med esken i bærenettet sitt. Vel ute på Puddefjorden lot hun den gli ubemerket ned i vannet.

Det gikk en måneds tid før Andresen meldte saken til lege og politi.

Både Anne og Kristine ble tiltalt - Anna fordi hun lot sine nyfødte tvillinger omkomme, og Kristine fordi hun ikke hadde hjulpet Anna. I november samme år ble saken behandlet i Lagretten

Dommen:

Anna ble dømt til fengsel i 1 år og 6 mnd. Kristine ble frikjent.

Alf reiser til sjøs, skifter navn og bor ulike steder.

Anna Oline soner sin straff i Landsfengselet for Kvinner i Oslo fra 15. 12.1919 – 10.11.1920 og bosetter seg i Oslo. Hun kaller seg etter hvert Anne og bygger opp et syatelier i sitt hjem i Bygdøy allè. Hun dør i 1978 og ligger begravet på Vestre gravlund.

Kvinneforkjemper Katti Anker Møller arbeidet aktivt for å bedre kvinnenes situasjon og hadde bla. disse forslag til justisdepartementet i 1915:

• Alle kvinner som har en årlig inntekt på under kr. 4 000 skal motta kr 30 pr. måned under hele svangerskapet og fram til barnet begynner på skolen. Dette skal betales av staten, og sikre at betalingen går til mødrene, ikke til fedrene. (innført som barnetrygd i Norge, 1946).
• Det skal opprettes helsestasjoner for barn fram til skolealder. (Opprettet i 1972)
• Kvinnene skal ha frie svangerskapskontroller
• Fødsels- og barselavdelinger skal opprettes i hele landet (opprettet i 1950-årene)

Det varte dessverre en stund før kravene ble innfridd.

Kvinnefengelset i Storgata i Oslo