Her publiserer jeg artikler om enkeltmennesker og familier fra Stavanger og Bergen – mennesker som har gjort inntrykk eller pekt seg ut på ulike måter.

Fortellingene bygger på grundig kildearbeid og settes inn i en lokalhistorisk sammenheng. Jeg er særlig opptatt av hverdagsmenneskene og av å levendegjøre livene deres, miljøene de levde i og valgene de sto overfor.

Gjennom disse tekstene ønsker jeg å gi stemme til mennesker som sjelden fikk plass i de store historiebøkene.

Historien blir levende først når vi møter menneskene som levde den. 

Fra husmannsplass til gårdeierskap i Stavanger

Om Inger Kannik og kvinnelig eierskap i byens vekst

1860-70: Kannik prestegård fotografert fra Kiellands hus. Fotograf: Carl Lauritz Jacobsen

Det var et område som het Kannik.

Jorden lå under domkirkens kapellan og byens biskoper. Her var gårdsdrift, åkerlapper og husmannsplasser underlagt kirkelig eiendom. Makten var gammel. Eiendomsretten tydelig. Noen eide – andre arbeidet.

Under denne gården vokste en husmannssønn opp.

Gabriel Gabrielsen ble født i 1812, yngst av fem barn. Bare to av søsknene levde opp. Han lærte seg bøkkerfaget – laget tønner som skulle romme sild og salt, varer som bandt Stavanger til verden utenfor. Familien tok navnet Kannik etter stedet de tilhørte. Et navn som bar med seg tilhørighet.

Øvre Kleivegate 15 til høyre. Fotoets eier: Rune Theodor Dahl. Foto: Theodor Dahl

I 1846 kjøpte Gabriel og kona Inger et lite hus i Øvre Kleivegate 15. Det var ikke en husmannsplass, men selveid grunn. Et lite sprang – men et virkelig sprang.

Branntaksten forteller hvordan huset så ut: én etasje, bordkledd, tak av teglstein. Seks meter langt. Fire meter bredt.

Tjuefire kvadratmeter.

Fem vindusfag. Fem dører. Kjøkken med ildsted. Kakkelovn. Trapp til loftet.

Her levde de tett. Her ble barna født. Her ble sykdom båret fram gjennom rommene når tæringen langsomt tok kreftene.

Yngstedatteren, Inger Gabrielsdatter Kannik, født i 1859, vokste opp i dette huset. Hun vokste opp i overgangen mellom avhengighet og eierskap – mellom husmannsplassens arv og byens gryende selvstendighet.

Og det var hun som skulle føre navnet videre – og løfte det.

I 1885 døde begge foreldrene. Tæringen hadde arbeidet lenge.

Huset sto igjen. Og Inger.

Hun ble.

1950- 60: Øvre Kleivegate til venstre, Fotograf: Arne Kaada

Søsknene flyttet. Broren Lars Gabriel kjøpte huset, men lot henne bo. Senere solgte han det tilbake til henne. Det lille huset, de 24 kvadratmeterne, ble hennes.

Hun åpnet krambod.

Det må ha vært trangt. Varene langs veggene. Lukten av salt kjøtt og kraft. Kunder som trådte rett inn i hennes private rom.

I 1893 annonserte Stavanger Amtstidende hennes hjemmelagde middagspølser, buljong, kjøttfarse og smørbrødpølser. Ikke bare varer – men arbeidstimer, oppskrifter, erfaring. Hun foredlet råvarer og solgte dem videre med fortjeneste.

Folk kom tilbake. Hun var kjent for å være redelig. Presis. Sparsommelig.

Hun la penger til side.

Inger Kannik 80 år. Stavangeren 12.08.1939

Så, i 1897, gjorde hun noe som fremdeles overrasker når man leser det i kildene:

Hun kjøpte Løkkeveien 55.

Fra et lite trehus i Øvre Kleivegate til en større eiendom i en gate som pekte framover i byen. Hun leide ut leiligheten i andre etasje. Senere flyttet broren inn – nå enkemann – med sine barn.

Butikken fikk telefon. En ledning inn i veggen. En direkte forbindelse til omverdenen.

Likevel holdt hun fast ved barndomshjemmet helt til 1919. I sytti år hadde huset vært i slektens eie før hun solgte det. Man kan undres over hva det kostet henne å gi slipp.

Etter hvert eide hun to store hus i Løkkeveien.

Husmannsdatteren hadde blitt gårdeier.

1975: Løkkeveien 55 til venstre

Niesen Margrethe, født i 1897, vokste opp hos henne. Hun arbeidet i butikken, lærte prisene, kundene, rytmen i handelen. De to kvinnene levde tett – arbeid og hjem vevd sammen.

I 1905 la Inger underskriftslister for kvinnelig stemmerett på disken. Mellom melposer og spekepølser kunne kundene sette navnet sitt under et krav om politisk myndighet. Det var ingen talerstol. Bare en penn. Men det var nok.

Så kom sykdommen tilbake.

I 1928 døde Margrethe av tuberkulose. Den samme sykdommen som hadde tatt besteforeldrene. Historien gjentok seg, men i et annet hus.

Året etter fylte Inger 70 år. Hun begynner å trekke seg tilbake. Ti år senere var hennes liv over. Hun etterlot seg en gjeldfri butikk og solide eiendommer.

En annen niese, Alida Kannik, førte driften videre. I 1965 ble nummer 55 solgt til Stavanger Kristelige Sjømannshjem og Havnemisjonen. Alida ble boende der til hun døde i 1977. Hun giftet seg aldri.

Med henne forsvant etternavnet Kannik ut av byen.

Går man gjennom det lille som i dag er igjen av Øvre Kleivegate og videre mot Løkkeveien, kan man ennå ane sporene etter Ingers klassereise.

Fra husmannsplass til eiendom.
Fra 24 kvadratmeter til økonomisk selvstendighet.
Fra ildsted til telefon.

Historien om Inger Kannik er ikke skrevet med store bokstaver i byens monumenter. Den finnes i branntakster, annonser, skjøter og dødsfall.

Og i lukten av hjemmelagde pølser som en gang fylte et lite rom i Øvre Kleivegate.

Historien om Hjelmelandsgaten 1

Hjelmelandsgaten 1 ca 1910 med butikken til Juliane Fürst

DEL 1

Stoffet til artikkelen er hentet fra aviser, forsikringstakster, folketellinger, kirkebøker, Stine Storhaugs masteroppgave av 2011 og muntlig info.

Midt mellom Hetland prestegård og Hetland kirke reiste det seg før jul i 1899 et hus som skilte seg ut på Storhaug. Hjelmelandsgaten 1 var større enn de fleste bygningene rundt — to fulle etasjer, butikk i kjelleren og hybler på loftet — et tydelig tegn på at bydelen var i endring. Like ved lå prestegården, som rundt århundreskiftet fortsatt var prestebolig, før bygningen, fra 1912, fikk en ny rolle som Norges første offentlige barnehjem.

Kart 1915 som viser Prestegården til venstre, og litt av Hetland kirkegård oppe til høyre. Midt imellom er Hjelmelandsgaten 1 markert med blått

Bak hus-satsingen stod ikke en rik kjøpmann, men maskinisten Johan Bernhard Hansen på lokalbåten «Fjordbuen». Han var født i 1859 og giftet seg med  damesyerske Marie Elisabeth Tønnessen f. 1862. De bodde hos hennes foreldre, skreddermester Hans Christian Tønnessen og Anna, samt søsken i Bakkegaten de første årene - der også barna Anna og Peder Håkon Jarl ble født. Tragedien rammet familien sterkt i 1894 da Maries bror Albert, som også var maskinist, omkom i en dampkjeleeksplosjon i Spania. Et par dager etter at de mottok beskjeden fikk moren hjertesvikt og døde.

Maries far, skreddermester gifter seg så med Marie Kannik, og de flytter til Klinkenbergbakken 6. Kontakten er nær og det er ikke veldig langt mellom besøkene - verken til Storhaug eller Klinkenbergbakken.

Marie Elisabeths far, Skreddermester Hans Christian Tønnesen og hans 2. kone Marie Kannik

Dette preget familien over tid, men Johan fortsatte å spare til eget hus. Ambisjonene var store, og selv om han kun hadde en vanlig arbeidsinntekt lånte og satset  han på et hus som både skulle være hjem og inntektskilde. Tomten måtte kjøpes fra Kirke- og Undervisningsdepartementet, og da bygget ble taksert til 22 800 kroner i 1899, var det et dristig løft for en familie som hadde bodd trangt i Bakkegaten. 

Johan Bernhard Hansen 

Johans plan var klar: huset måtte ikke bare være et hjem, men også en inntektskilde. Han hadde, tross alt en årsinntekt på kun 1 200 kroner.

I dag passerer mange huset uten å vite at det en gang rommet et lite samfunn av leieboere, butikker, sjøfolk og barneliv — og at historien om Hjelmelandsgaten 1 speiler hvordan Stavanger gikk inn i et nytt århundre.

Som så mange boliger på Storhaug var huset bygget for både familie og leieboere. I gateetasjen åpnet Maries eneste søster, Juliane, gift Fürst, kolonialbutikk, og flere av leilighetene ble snart fylt av leietakere. I etasjen over butikken flyttet Johan, Marie og barna Anna og Peder inn i en romslig fireromsleilighet på 120 kvm. Med flyttelasset fulgte ikke bare møbler og servise, men også en papegøye som bannet på tysk og en liten marekatt som Johan hadde tatt med hjem fra sjøen — påminnelser om et liv som strakte seg langt utover Stavanger.

Nabolaget var velkjent. Johan var oppvokst bare noen kvartaler unna, og Marie hadde sine røtter i byens sentrum. Likevel var flyttingen mer enn en adresseendring. Veien fra det gamle til den nye boligen markerte en stille klassereise. Nå var Johan herre i eget hus — så lenge avdragene ble betalt og kreditorene holdt seg i ro.

Kvinnene overtar

Kort tid etter innflytting fikk huset sitt første nyfødte barn, da Maries søster Juliane Fürst fødte en datter, Cathrine, vår 1900. Men gleden ble snart avløst av sorg. Mannen hennes omkom i Nordsjøen året etter, og Juliane ble enke før hun fylte tretti. 

Også Marie skulle møte samme skjebne. Da Johan døde i Cape Town 1902, stod hun igjen med barn, gjeld og et stort hus å holde i drift. 

De to søstrene grep tak i hverdagen. De sørget for at huset ikke ble stående tomt, men levd i. De betalte skattene. De tok imot spisegjester i tillegg til kundene i butikken. Sammen strakk de pengene når prisene steg og holdt familien samlet gjennom jobbetid, dyrtid og verdenskrig. 

Rom ble leid ut, måltider servert, og huset fylt av losjerende fra nær og fjern. På det meste bodde over tretti mennesker under samme tak. Loftet ble gjort om til soverom, gangen til møteplass, og hverdagen var preget av stadig bevegelse — stemmer i trapper, dører som smalt, lukten av middagsmat og våte klær til tørk.

Huset var ikke blant de mest fornemme på Storhaug, men det var større enn flere andre hus i området. Rundt århundreskiftet var hjemmet en tydelig sosial markør. Gardiner, møbler, lamper og potteplanter fortalte hvem man var — eller ønsket å være. Bestestuen stod ofte som et nesten urørt symbol på respektabilitet, mens hverdagslivet foregikk i de mindre rommene rundt kjøkkenet og kakkelovnen.

Komforten var begrenset etter dagens målestokk. Bad fantes ikke, og vann ble båret eller hentet fra husets nye vannledning. Doen lå i bakgangen — en såkalt falldo, moderne nok til å være inne i huset, men likevel enkel. Nederst samlet innholdet seg og måtte tømmes når tiden var inne. «Do-maen» kom regelmessig med hest og kjerre etter mørkets frembrudd, spadde innholdet ut og tømte det hele i kjerren sin. Parafinlamper ga lys, og vedovner ga varme. Lukter, lyder og mennesker fylte gårdsrommet; livet i byen var tett på, både bokstavelig og sosialt.

DEL 2:

Barnas oppvekst

Barnas skolegang var også en del av husets liv. Johan og Maries barn, Anna og Peder Håkon Jarl var blant få barn i Stavanger som fortsatte etter folkeskolen. Anna begynte på Rings pikeskole, mens Peder gikk på Storms skole. Byens offentlige alternativ var Stavanger offentlige Skole for den høiere Almendannelse, senere kjent som Kongsgård, med fireårig middelskole og treårig gymnas. Rings og Storms hadde høy faglig standard og godt omdømme. Gjennom skolegangen fikk Anna og Peder ferdigheter og nettverk som langt fra var vanlig for byens barn, og etter skoletid lekte de i hagen og i gaten utenfor Hjelmelandsgaten 1, tett knyttet til byens voksende middelklasse.

Hjelmelandsgaten 1 ble dermed ikke bare et hjem, men et lite samfunn med barn, leietakere og pensjonatgjester. Papegøyen skrek på tysk når noen kom inn, og apen klatret rundt i vinduskarmene. Huset summet av liv og speilet Storhaug og tidens endringer: middelklassens ambisjoner, sosial mobilitet og behovet for å kombinere hjem og økonomi.

I Hjelmelandsgaten 1 visste folk mye om hverandre. Rykter og historier vandret raskt mellom leilighetene. Da Maries datter Anna strøk i tysk på skolen og senere rømte til Tyskland med sin tysklærer, må samtalene ha gått livlig over kaffekoppene. Hun kom tilbake året etter som gift kvinne og snart mor — før de returnerte til Tyskland.

Anna Hansen, gift Jakobs, senere Kristensen

Også Maries sønn Peder Håkon Jarl lot seg trekke mot Tyskland, slik flere unge fagarbeidere gjorde. Etter litografiske læretiden på Stavanger Blikktrykkeri dro han til Tyskland for å gjøre svennevandringsåret sitt der, og kom tilbake med nye erfaringer og ambisjoner.

Hverdagsliv og ny teknologi i Hjelmelandsgaten

I 1913 kom han hjem igjen til Hjelmelandsgaten 1, etter å ha fått jobb som overtrykker hos Dreyer i Stavanger. Året etter kom også Anna tilbake, nyskilt, med sønnen Willy. Skilsmisse var sjelden på denne tiden – Anna og Mathias var ett av 424 par som ble skilt i Norge i 1914. Det var en stor sosial belastning, og med barn i bildet ble konsekvensene enda tyngre. Loven ga begge foreldrene plikt til underhold, men mødre måtte ofte selv kreve bidrag. Anna forsøkte å sende krav helt til Mathias i Tyskland, men fikk ingen støtte fra sin fraskilte mann.

For Marie, som nå hadde ansvaret for sitt eget hus, barn, barnebarn og pensjonatgjester, var hverdagen full av tunge og tidkrevende oppgaver. Mat, klær og renhold krevde det meste av dagen. Men livet ble gradvis litt enklere etter hvert som elektrisitet og gass ble tilgjengelig for folk flest. Stavanger fikk elektrisk lys første gang i 1909, og ti år tidligere hadde kommunen sikret fallrettighetene i Oltedalsvassdraget for å gi kraft til byens voksende industri. De elektriske glødelampene kom først til butikker og fabrikker, men etter hvert til vanlige hjem, inkludert Hjelmelandsgaten 1. Her ble gassautomaten plassert i bakgangen, med en måler som viste hvor mye gass som var tilgjengelig. Når porsjonen var brukt opp, måtte man legge på penger for å få mer, ellers gikk gassen av. Den elektriske strømmåleren – kalt "vippen" – varslet med lyd når forbruket overskred det som var betalt, og kunne til tider gjøre lysene blinkende.

Med strøm, gass og lokale butikker ble hverdagen lettere for både Marie og Juliane. Bønder og fiskere solgte varer direkte i gatene, og kolonialvarer kunne kjøpes hos  Juliane, som drev butikk i kjelleren. Å starte egen kolonialbutikk var relativt enkelt: handelsbrev, leid lokale, vekt og litt kreditt fra grossistene. Konkurransen var hard, for hvert kvartal på Storhaug fikk snart sin egen butikk, og butikkene hadde langåpent, ofte fra tidlig morgen til sent på kveld – til og med på julaften.

Julianes største konkurrenter var forbruksforeningene Økonom (1900) og Bikuben (1904), som gjennom fellesinnkjøp tilbød varene billigere, med opptil 17 prosent medlemsutbytte. Dette bidro til at Storhaug ble selve "samvirkebyen" i Norge, et kjerneområde der forbruksidéene fikk fotfeste. Økonom og Bikuben etablerte senere butikker i hele Stavanger, men ingen andre bydeler hadde like mange utsalg som Storhaug.

Del 3:

Pensjonatet, pengene og retten til å bli hørt

Inntektene fra pensjonat- og spisegjestene ga Marie bokstavelig talt mat på bordet. Rundt århundreskiftet gikk om lag 60 prosent av en vanlig husholdnings inntekt til mat, og pengene hun tjente var avgjørende for å holde huset i gang. Samtidig fikk inntektene en politisk betydning: de ga henne stemmerett.

Skattelistene viser at Marie hadde en forventet inntekt på rundt 500 kroner i årene fram til 1914. Da Stortinget i 1901 innførte begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg, gjaldt retten kun dersom de hadde en inntekt over 300 kroner som de betalte skatt av. Marie oppfylte kravene og ble stemmeberettiget allerede i 1902, samme år som hun startet pensjonatet. I 1907 ble stemmeretten utvidet til stortingsvalg for kvinner med tilsvarende inntekt, og også her kvalifiserte hun. Først i 1913 fikk alle kvinner stemmerett på linje med menn.

Selv om demokratiet gradvis åpnet seg, var det i gatene at alle stemmer virkelig ble like. Under dyrtidsdemonstrasjonene under første verdenskrig kunne alle delta uansett økonomi. I Stavanger var misnøyen stor. Krigen skapte store fortjenester for noen — redere, aksjespekulanter og industrifolk — mens prisene steg kraftig for folk flest.

Jobbetid og dyrtid

Krigen ga byen høy aktivitet. Hermetikkindustrien vokste raskt, og skipsfarten tjente godt. I denne såkalte "jobbetiden" steg også inntektene i Hjelmelandsgaten 1. Maries pensjonat ga bedre avkastning enn før; inntektene hennes økte fra 900 kroner i 1914 til 1 900 kroner i 1916. Flere unge arbeidere med gode lønninger fant veien til pensjonatet.

Men økte inntekter betydde ikke nødvendigvis bedre råd. Vareutvalget ble mindre, og prisene steg til det tredobbelte eller firedobbelte. Levekostnadene økte dramatisk, og mange opplevde at økonomien faktisk ble svakere. Stavanger ble en av landets dyreste byer å bo i, og utdeling av rabattmerker til husholdningene ble mer vanlig her enn andre steder.

Akutt boligmangel gjorde at husleiene steg kraftig, men i 1916 innførte kommunen husleieregulering for å dempe prispresset. Ordningen fikk umiddelbare konsekvenser for huseiere som Marie, som mistet muligheten til å øke inntektene i takt med prisene.

Hverdagsliv i en tid med mangel

Samtidig ble hverdagen sakte modernisert. Elektrisk lys kom til byen i 1909, og etter hvert ble også vanlige hus som Hjelmelandsgaten 1 utstyrt med elektriske lamper. Gassen ble brukt til matlaging. En gassautomat i bakgangen krevde mynter for å holde flammen levende, og den elektriske strømmåleren — kalt "vippen" — varslet når forbruket ble for stort.

Innkjøpene ble gjort i nærmiljøet. Bønder og fiskere solgte varer direkte i gatene, og kolonialvarer kunne kjøpes hos søsteren Julianes butikk på gateplan. Konkurransen var hard; hvert kvartal på Storhaug fikk sin egen butikk, og forbrukerkooperativer som Økonom og Bikuben presset prisene ned. Stavanger ble etter hvert kjent som en samvirkeby, med særlig sterk aktivitet nettopp på Storhaug.

Men krigsårene gjorde situasjonen stadig vanskeligere. Kull ble rasjonert, og i 1918 kom rasjoneringskort for brød, mel, sukker og kaffe. Melkemangel førte til lange køer i gatene, og mange måtte gå hjem med tomme spann. Kostholdet endret seg, og hvaloljemargarin ble et lite populært, men nødvendig alternativ til smør.

En ny trussel

På tampen av krigen kom enda en utfordring. Våren 1918 ble de første tilfellene av spanskesyken registrert i Norge. Sykdommen spredte seg raskt gjennom jernbane- og dampskipsrutene og nådde snart også Stavanger. For familier som allerede levde tett og delte både rom og hverdag, ble frykten for sykdom en ny del av livet.

Mot en ny tid

Juliane fikk stilling som kontorist, og opplevde det lettere enn å drive butikk. Den 14. januar 1920 meldte hun kolonialforretningen "J. Fürst" ut av handelsregisteret. Hun beholdt sitt arbeid gjennom de vanskelige kriseårene og arbeidet seg gradvis opp til stillingen som fullmektig. Lønnen steg jevnt, og i 1930 tjente hun 2 600 kroner — mer enn gjennomsnittet både for kvinner og menn i Stavanger.

Samtidig kom nye rettigheter for arbeidstakere. I 1936 fikk Juliane  rett til 14 dagers ferie gjennom arbeidervernloven, og arbeidsgiver måtte ha saklig grunn for å si henne opp. To år senere, da hun fylte 65 år, kunne hun gå av med pensjon. Nye pensjonsordninger og alderstrygd ble innført i slutten av 1930-årene, og for mange eldre betydde dette en tryggere alderdom enn tidligere. 

Søstrene Marie (med briller) og den 12 år yngre Juliane

Selv om livet kunne være krevende, stod ikke kvinnene i Hjelmelandsgaten helt alene. I 1917 giftet Maries datter Anna seg for andre gang og flyttet til Kristiania sammen med sin herrefrisør Jens Teodor Kristensen. Sønnen Willy var nå 27  år og ble igjen hos mormor Marie og hennes søster Juliane i nr. 1 der han fikk sitt eget rom på loftet.

Også Maries sønn Peder Håkon Jarl f. 1890, fant veien hjem igjen. I 1913 fikk han arbeid som overtrykker i Stavanger, og flyttet inn igjen i nr. 1. Men tidene ble etter hvert vanskeligere. Etter Børskrakket i 1929 falt industriproduksjonen kraftig, og arbeidsledigheten i byen steg til rekordnivåer. I 1930 hadde Stavanger den høyeste arbeidsledigheten blant norske byer, og mange familier måtte klare seg uten fast inntekt.

For Marie fikk dette direkte konsekvenser. Inntektene fra pensjonatet gikk ned, og etter hvert forsvant gjestene nesten helt. Samtidig begynte hun å bli gammel. Da hun fyllte 70 år i 1932, fikk hun kommunal alderspensjon, men ordningen lå under forsorgsvesenet og var forbundet både med kontroll og stigma.

En ny hverdag i byen

Fattigdommen satte sitt preg på byen. Mange barn fikk skolefrokost, den såkalte "Oslo-frokosten", som skulle sikre at de fikk nok mat. Køer utenfor butikker og nøye planlagte innkjøp var en del av hverdagen.

Forbruksforeninene, som Økonom og Bikuben, ble viktige for mange familier på Storhaug. Her kunne man handle billigere og få utbytte ved årets slutt. Og familien i Hjelmelandsgaten handlet også ofte der, selv om de også av og til gikk innom den lokal butikken.

Hjemme i huset var det likevel rom for glede. Peder Håkon Jarl spilte mandolin, og barna lærte både folkeviser og arbeidersanger. Sang og musikk fyllte rommene, selv i økonomisk vanskelige tider.

17.01.1937 gratulerer avisen Stavangeren Marie med dagen 

Politikk rundt kjøkkenbordet

Sosiale spørsmål var ikke bare noe familie opplevde - de diskuterte dem ogs¨å. Peder Jarl var politisk engasjert og hadde vært med på å stifte både fritenkerbevegelsen (dagens Human-Etisk Forbund) og senere kommunistpartiet. Dette engasjementet preget hele familien og gjorde at verdensbegivenhetene føltes nærmere. 

Som litograf arbeidet Peder Håkon Jarl med bilder, tekst og trykk – med det som formet offentligheten. I verkstedet luktet det av trykksverte og olje, og mellom maskinene gikk samtalene. Grafiske fagmiljøer var ofte politisk bevisste. De trykte aviser, flygeblader og partiprogrammer. De visste hvilken makt ord kunne ha. Å arbeide med trykk var å stå tett på ideene.

Hjemme i Hjelmelandsgaten 1 var samtalene minst like levende, og Peder Håkons barn vokste opp i et miljø der autoriteter ble diskutert, ikke bare akseptert. Frihet og rettferdighet var ikke abstrakte slagord, men daglig språk.

Barna lærte tidlig å følge med. Avisene ble lest grundig. Radioen knitret i stuen når utenriksnyhetene kom. Helge, f. 1923) som ennå bare var en gutt, fulgte intenst med på det som skjedde i Europa. Nazismens fremvekst gjorde sterkt inntrykk. Han husket senere hvordan han allerede som elleveåring var opptatt av oppstanden i Wien i 1934 – hvordan fagforeninger og arbeidere forsvarte seg mot det autoritære regimet. Verdenspolitikken var ikke fjern; den krøp nærmere og nærmere.

Slik vokste barna hans opp med en følelse av at det som skjedde utenfor Norges grenser angikk dem. At demokrati ikke var en selvfølge. At rettigheter kunne tas fra mennesker.

Etter flere år på østlandet var Peder Håkon Jarl, hans kone og barna kommet tilbake til Stavanger og Hjelmelandsgaten. Han står da ikke innført som litograf, men som kunstmaler i adressebøkene.

Del 4 - Krig og motstand

Da 9. april 1940 kom, var det derfor ikke bare en nasjonal katastrofe. Det var en bekreftelse på det familien i Hjelmelandsgaten 1 hadde fryktet. Tyske soldater i gatene, flyalarmen, ryktene, usikkerheten – alt det de hadde lest om og hørt om i Europa, så de med egne øyne i sin hjemby.

For Peder Håkon Jarl var valget ikke enkelt, men det var heller ikke tilfeldig. Han hadde bakgrunn fra et politisk engasjert hjem. Han hadde yrkeskompetanse som kunne brukes i det skjulte – kunnskap om trykksaker, distribusjon, nettverk. Og han hadde barn som så opp til ham.

Motstandsarbeidet innebar fare. Arrestasjoner, razziaer, deportasjoner var reelle trusler. Hver beslutning kunne få konsekvenser ikke bare for ham selv, men for familien. Nettopp derfor var det et valg som bar tyngde. Å gå inn i motstandsbevegelsen var å risikere alt – også tryggheten hjemme.

Barna merket det. Stemningen kunne være spent. Det ble hvisket. Dører ble lukket. Noe skulle ikke sies høyt. Samtidig ble de vitne til noe annet: at overbevisning kan kreve handling. At verdier ikke bare er noe man snakker om, men noe man står for – også når det koster.

Slik ble motstanden ikke bare en politisk handling, men en familieerfaring. Den bandt generasjonene sammen. Det barna hadde hørt om rundt kjøkkenbordet i trettiårene – om frihet, om rettferdighet, om kamp mot autoritære krefter – fikk en konkret form.

Peder Håkon Jarls yngste barn, "Vesla" var bare 10 år gammel 9. april da krigen startet. Hun gikk på Storhaug skole, og allerede i første friminutt gikk flyalarmen, og lærerne sendt barna hjem. Panikken spredte seg i hjemmene og de første dagene flyktet mellom 20 000 og 30 000; også familien i Hjelmelandsgaten 1 sendte kvinner og barn i sikkerhet.

Et britisk bombefly styrtet over Storhaug, og traff skolen. Bombene eksploderte, flere hus brant ned, og mennesker mistet livet. Røyken steg over bydelen, og mange visste ikke om hjemmene deres var rammet før de kom tilbake. Hjelmelandsgaten 1 ble stående, men trykket fra eksplosjonen knuste vindusruter og minnet beboerne om hvor nær krigen var kommet. Skolen måtte stenge, og undervisningen foregikk en tid i private hjem fordi skolebygningen ble rekvirert av tyskerne.

Etter det første kaotiske dagene ble hverdagen gradvis preget av okkupasjon. Nye regler, sensur, rasjonering og militær tilstedeværelse ble den del av endringene. Omtrent 10 000 tyske soldater ble stasjonert i Rogaland.

Familien i Hjelmelandsgaten levde videre, men nå med blendingsgardiner foran vinduene, mangel på varer og en konstant uro for hva som kunne skje. Samtalene rundt kjøkkenbordet fikk en ny alvorlig tone. Frihet og rettferdighet, som tidligere hadde vært politiske idealer, ble nå spørsmål som angikk hverdagen direkte.

I Hjelmelandsgaten 1 ble motstanden en del av familiens historie – fra far til sønn. 

For Peder Håkon Jarl handlet kampen først og fremst om ord. Som litograf var han en del av det illegale informasjonsarbeidet, og det kostet ham dyrt. Han ble arrestert og sendt via Grini til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Hjemme satt familien og ventet på de sjeldne brevene som fikk passere sensuren. Hver formulering ble lest om og om igjen. Hver natt kunne Gestapo banke på døren.

For sønnen Helge ble motstanden mer direkte. Etter fengselsflukt og opphold i Sverige vendte han i 1944 tilbake som sabotasjeleder for kommunistene i Rogaland. Han sto bak sprengningen av Hillevåg Knottfabrikk og deltok i to likvidasjoner – de eneste utført av motstandsgrupper i Stavanger. Det utløste harde represalier. Storhaug ble sperret av. Gestapo ransaket huset igjen og igjen og ropte: «Wo ist Helge?»

I januar 1945 ble Helge skutt i en dramatisk skuddveksling i byen. Hardt såret ble han skjult hos naboer. Kort tid etter ble søsteren Ingeborg arrestert som gissel og sendt til Grini. Brevene hun sendte hjem beskrev et liv med lite mat og stor usikkerhet, men også et håp om å komme tilbake. Slik ble Hjelmelandsgaten 1 en frontlinje.

Frigjøring og fred

Ingeborg ble løslatt fra Grini i begynnelsen av mai, og 8. mai kom freden. I Hjelmelandsgaten 1 betydde det at år med frykt, arrestasjoner og usikkerhet endelig var over. Under den kort, men kraftfulle overskriften "FRED!" meldte flygebladene at Tyskland hadde kapitulert. Flaggene gikk til topps og folk strømmet ut i gatene. Noen dager etter kom Ingeborg hjem fra Grini fangeleir, og allerede 17. mai deltok hun i russefeiringen - friheten var plutselig virkelig.

Huset sto fremdeles. Vinduer var knust, rommene hadde vært funne av uro, men livet kunne begynne på nytt, Gjennom krigsårene hadde Hjelmelandsgaten 1 igjen vist seg å være mer enn et hus - det var et sted som holdt familien samlet, selv når verden rundt dem falt fra hverandre. 

De som kom hjem

Ikke alle vendt tilbake. Mange norske fanger døde i tyske leire. Far Peder Håkon Jarl og sønnen Johan ble reddet av de hvite bussene og sendt til Sverige for behandling. Johan kom hjem sent på sommeren, med lungetuberkulose og sterkt preget av fangenskapet. Sønnen Helge var ikke kommet hjem da freden kom. Etter en dramatisk flukt og måneder i skjul dukket han plutselig opp - ikke på stasjonen men hjemme i stuen i Hjelmelandsgaten. endelig var familien samlet igjen.

Lille julaften 1945

Marie hadde overlevd krigen, men kreftene hadde minsket betraktelig de siste årene. hun kunne se tilbake på et langt liv: oppveksten i Bakkegaten, årene som syerske, ekteskap, barn, pensjonatdrift, økonomiske oppturer og nedturer - og til slutt krigen som satte hele familien på prøve

Like før jul 1945 fulgt hun sitt barnebarn til toget. På vei hjem slublet hun og brakk lårhalsen. På sykehuset fikk hun lungetuberkulose og døde like etter, 84 år gammel. Marie Elisabeth Hansen, f. Tønnessen ble gravlagt på Lagård gravlund lille julaften 1845.

Marie Elisabeth Hansen f. Tønnessen

Livet fortsetter i Hjelmelandsgaten 1.

Maries datter Anna overtok huset etter morens død. hun hadde bodd mange år på østlandet men flyttet tilbake til sitt barndomshjem

Anna Elisabeth Hansen- datteren som overtar Hjelelandsgaten 1 etter krigen

Peder Håkon Jarl og familien bodde der noen år før de etablerte seg på landet.

Barna tok ulike veier videre: utdanning, kunst, politikk og samfunnsengasjement.

Avslutning - et hus og en by i forandring

Da huset i Hjelmelandsgaten 1 sto ferdig før jul i 1899, var det et tegn på framstidstro. En maskinist med vanlig inntekt hadde satset stort, bygget høyt og romslig, og skapt et hjem soom også skulle gi levebrød. Gjennom årene ble huset fyllt av stemmer, lukt av mat, pensjonatgjester, barnelatter, bekymringer og håp. Her levde flere generasjoner side om side, og veggene bar spor både av hverdagsliv og av de store hendelsene som formet et århundre.

Familien Hansen opplevde det meste: klassereise og økonomisk kamp, nye rettigheter og politisk engasjement, krisetider og krig. Huset rommet både eksotiske minner fra sjøreiser, slitne arbeidere, skolebarn med framtidsdrømmer og mennesker som vendte hjem fra fangenskap. Selv når verden utenfor ble mørkere, forble Hjelmelandsgaten 1 et samlingspunkt — et sted man vendte tilbake til.

Da freden kom i 1945, stod huset fortsatt. Nakne vinduer var skiftet ut, nye beboere hadde flyttet inn, og byen rundt hadde forandret seg. Likevel var mye gjenkjennelig: gatene, lydene og nærheten mellom mennesker som levde tett på hverandre.

I dag går mange forbi uten å vite hvilke liv som har utspilt seg bak fasaden. Men huset står der fremdeles, som en stille påminnelse om hvordan Stavanger vokste fram — ikke bare gjennom store beslutninger og industrielle gjennombrudd, men gjennom hverdagen til vanlige familier som bygde, arbeidet, mistet og begynte på nytt.

Historien om Hjelmelandsgaten 1 er derfor ikke bare historien om ett hus. Den er et lite stykke av byens egen fortelling — om hvordan liv leves over tid, og hvordan sporene etter dem fortsatt finnes midt i dagens Storhaug. Og huset lever videre. . . . . 

Hjelmelandsgaten 1 i 1987

Wilhelmine fra Stavanger drepte sitt nyfødte barn i Breiavatnet - hvordan gikk det med henne?

Fra Olavskleivå

Skam og bunnløs fortvilelse

En fortelling om en av de sårbare, fattige kvinnene i Stavanger i 1880-årene. Fortellingen er en dramatisering av aviser med referat fra rettsprotokoller, kirkebøker og folketellinger. En fortelling om maktmisbruk dengang kvinnebevegelsen var i sin spede start og ukjent for de fleste i arbeiderklassen.

Ka' i all verden e' de' hu har gjort?

Hu ska' jo gifta seg om någen måner, og nå har hu ødelagt heile framtiå si.

Wilhelmine Petrine Johnsen står utenfor huset. Det er en kald vinterdag i februar 1883, og hun kjenner det tydelig – de små bevegelsene innenfor kjolelivet. Hun har prøvd å fornekte det, men nå går det ikke lenger.

Hun skal ha barn!

Hun falt for ham med en gang de møttes – sjømannen Ernst Fredrik Valdemar Blomqvist fra Sverige.

De ble snart et par, og stor var sorgen da han måtte reise til sjøs igjen, i januar i fjor. Han fortalte henne at denne reisen kom til å bli lang, han kom sikkert til å bli borte i over ett år. De lovet hverandre troskap - og ekteskap så snart han kom tilbake.

Den første tiden gikk for så vidt greit til tross for at savnet var stort. Hun var til god hjelp for sin mor som hadde falt helt sammen etter at hun ble enke for over 10 år siden. Wilhelmines far var både tømmermann, stevnevitne og arrestforvarer, og han var godt ansett i byen. Hun husker at de bodde like ved Domkirken da hun var liten, og som jentunge syntes hun det var spennende å følge med på byggingen av fengselet som ble reist der i begynnelsen av 1860-årene. Faren dør allerede i 1871, da var hun 12 år gammel. Innen utgangen av dette året, hadde foreldrene mistet fem av sine åtte barn. Det var som om det gikk i stykker for dem alle etter farens død. Moren holdt fattigkassen på en armlengdes avstand en god stund. Men som aleneforsørger måtte hun, etter hvert som matskapet ble tomt, svelge stoltheten og be om økonomisk hjelp. Hun møtte opp og ble veid og vurdert fra topp til tå før hun fikk noen skillinger som gjerne ikke rakk til verken tørt eller vått.

Wilhelmines fire år eldre bror reiste til sjøs like etter konfirmasjonen. Fattigvesenet trakk da 2 speciedaler hver måned fra hans hyre til å dekke litt av utgiftene hjemme. Som mann var han nå voksen og myndig – i motsetning til sin mor som hadde få rettigheter.

Familien må flytte og bor i Nykirkebakken 1 når Wilhelmine konfirmeres i 1873. Det er ikke mye tid hun har hatt til lesing og forberedelse, og karakteren blir også deretter. Presten noterer sirlig: «Antagelig Kundskab.»

Hun skutter seg der hun står ute i kulden og tenker på barndommen, sin mor, hennes strev og få muligheter. Hun har stått ute i egne tanker lenge, og nå kjenner hun neglebit både i tær og fingre – hun kommer sakte tilbake til virkeligheten.

Kossen vil nå dette herane' åre' 1883 ble', de' så sko ver' de' beste åre' for meg å' 'an Ernst?

Jo, Wilhelmine savnet Ernst svært, men når det kunne gå måneder uten et livstegn fra ham, var det ikke lett å holde håpet og kjærligheten oppe. Hun var fattig, sårbar og uten inntekt. Kan hende hun var et lett bytte for HAN som hun møtte sommeren etter. Han som hun ikke vil nevne navnet på - han som er faren til barnet hun bærer.

Hun fornekter situasjonen hun er i, og forteller det ikke til noen, selv ikke til søsteren Karoline. Hun klarer ikke å tenke klart og prøver å skyve tanken bort fra det som skjer inni henne. Hun merker at kroppen forandrer seg, men klarer ikke å forholde seg til det. Det eneste hun er opptatt av er å oppføre seg slik at ingen legger merke til det som skjer med henne.

Ingen ska' få vida någe, dette skjer ikkje - er tanken som surrer i hodet hennes.

Mathildes fire år yngre søster Karoline både gifter seg i 1882 og blir enke samme året. Heldigvis hadde de ingen barn. Både hun, Wilhelmine og mor Rebekka flytter nå til Kleivå.

Endelig får hun brev fra Ernst Valdemar. Han virker så glad og forventningsfull i brevet, og skriver at kapteinen regner med at de vil være tilbake i Stavanger til 1. juni 1883, så hun kan bare bestille vielse til en dag i begynnelsen av måneden.

Det snører seg stramt til i halsen hennes.

Ka'?

Ka' ska eg gjørr nå?

Våren kommer med sine bleke solstråler og gir trærne lys grønne blader. Håpets farge! Heldigvis har ingen merket noe, de har i alle fall ikke nevnt noe for henne. Hun har en liten mistanke om at moren kanskje har merket endringene, men vil ikke prate verken med henne eller søsteren Karoline om det.

Det nærmer seg sommer og juni måned. Hun har blitt litt hoven i leggene, men det lange skjørtet skjuler det godt. Det store, varme strikkesjalet bruker hun ennå, selv om det egentlig er for varmt nå om våren. Det er så stort at det skjuler mye som hun ønsker skal skjules.

Lørdag 1. juni kjenner hun en murring i ryggen. Ut over dagen blir det sterkere og sterkere, og om kvelden legger hun seg tidlig. Hun vet at hun må være helt aldeles stille. Huset er lite og lydene bærer fort gjennom de tynne veggene. Hun biter i et tøystykke når riene blir som verst. Etter flere timer kommer barnet ut. Hun hører det klynke nede mellom lårene, men legger teppet raskt over det for at ingen skal høre lyden, så sovner hun av utmattelse. Slik ligger de til neste morgen.

Da er barnet dødt.

Hun ser på den blodige bylten, tuller noen filler rundt den, og bærer den opp på loftet.

Hjelp, eg har drept mitt eget barn!

I dag e' de' søndag, og på torsdag ska' eg gifta meg…..

Eller ska' eg det?

Ernst Fredrik Waldemar Blomgren aner ingenting om det som er skjedd når han vies til Wilhelmine Petrine Johnsen i Petrikirken 7. juni 1883.

Men Wilhelmine går ennå som i en døs. Hun har levd under press og med fornektelse så lenge, og på toppen av det hele har hun drept barnet sitt. Hvordan kan livet bli normalt etter dette?

To dager etter vielsen finner politiet et nyfødt barnelik i Breiavatnet. Distriktslegen undersøker det og informerer politiet om at det har ligget der ca. åtte dager, dvs. omtrent litt før Ernst og Wilhelmine giftet seg.

1917: Breiavatnet sett sørfra mot Kongsgård skole og Domkirken

Mandag 11. juni skriver Stavanger Amtstidende at et nyfødt barnelik ble funnet i sjøen utenfor Jorenholmen lørdag den 8. juni, og at et nytt nyfødt barnelik også er funnet i Breiavatnet søndag 10. juni. Det siste var pakket inn i et klede, og rundt det var det et håndkle.

I jakten på morderen til liket ved Jorenholmen, blir politiet tipset om at «fruentimmeret» Wilhelmine i Kleven nettopp hadde født. Det stemte derimot ikke med obduksjonen av Jorenholmen-liket som viste seg å ha ligget i vann i fire uker.

Siden liket i Breiavatnet kun hadde ligget der noen dager, begynte politiet å konsentrere seg om Wilhelmine. Distriktslegen undersøkte henne, og fant at hun hadde født i løpet av de fire siste ukene. Under forhøret tilsto hun at hun hadde født i skjul, at barnet levde, men døde like etter fødselen, at hun hadde lagt det på loftet, men senket det i Breiavatnet onsdagen før vielsen.

Egne anmerkninger:

Her må vi forsøke å sette oss inn i situasjonen i datiden. Dette var da kvinnen var mannens «eiendom» og hadde lite egne rettigheter. De ble fordømt av samfunnet dersom de fikk «uekte» barn, og det fantes ingen økonomisk bistand. De Castbergske barnelovene ble ikke vedtatt før 1915 – lovene som førte til at både mor og barn fikk en sikrere økonomisk tilværelse, og som førte til at slike hendelser som dette etter hvert opphørte. Men det var langt frem i tid, og Wilhelmine fikk en annen skjebne.

På spørsmål om hvorfor hun hadde tatt livet av den nyfødte, svarte hun at hun hadde vært livende redd for at hun ikke skulle bli gift.

Hun ble straks satt i arrest.

10. juli samme år faller dommen i Stavanger Byrett:

Hun dømmes til straffarbeid i åtte år.

Dommen i Stavanger Amtstidende 11.07.1883

Wilhelmine sendes til Kristiania Tukthus / Kvinnefengsel i Storgata 33. Her blir hun ført inn i mottagelsescellen der hun blir grundig kroppsvisitert, undersøkt av lege, veid, badet og iført fangedrakt.

Resultatet av legeundersøkelsen viser evt. epidemiske- eller andre smittsomme sykdommer, eller om hun har noen sinnsykdom. Deretter får hun utlevert sin fangedrakt og fengselsdirektøren informerer henne om straffens lengde. Så blir hun innskrevet i fengselsprotokollene.

Wilhelmine er nå stemplet som forbryter for resten av sitt liv.

Kvinnefengslet i Storgata 33, Oslo

Søsteren Karoline gifter seg med handelsmann Hans Christianus Jondahl, de bor sammen med hennes mor i Lagårdsveien før de flytter til Pedersgaten 64.

I 1891 slippes Wilhelmine ut av Kvinnefengselet. Hun reiser tilbake til Stavanger og bor sammen med søsteren Karoline med familie og sin mor som nå er blitt over 70 år. Hennes ektemann Ernst er også bosatt i Pedersgaten, men som sjømann reiser han ut i september 1890 og kommer tilbake våren etter. Da er Wilhelmine kommet hjem fra Kristiania. Allerede i mai reiser han så ut igjen, men kommer tilbake i juni samme år.

"Hør, dere som får barn på hvite laken og blir velsignet av et svangert skjød:

Døm ikke altfor hardt en svak en. Hun syndet stort, men stor ble hennes nød."

(Berthold Brecht 1927)

Dette går ikkje lenger!

Ska' eg går i denn'her byen å ble' beglodde' så lenge eg leve'?

Di hviske' og tiske', adle så går forbi meg.

Den økonomiske situasjonen i Stavanger i 1880-årene er preget av nedgangstider og konkurser. Sildefisket svikter, og dampskipene overtar havet noe Stavanger ikke har forutsett. Store handelshus går konkurs, sjømenn og småkårsfolk mister arbeidet sitt og får enda mindre å leve av enn de hadde før. Etter hvert blir det mange seilskip som rammes og som ligger i opplag.

Søster Karoline og hennes Hans Jondahl mister begge sine barn som ganske små. De emigrerer til Amerika og San Francisco - til håpets land.

Wilhelmine og Ernst bor sammen en tid og får datteren Elisabeth «Lizzie». Så skiller de lag, og Wilhelmine tar sin datter og gamle mor med seg og reise til Karoline "over there". Endelig skal hun kvitte seg med baksnakkingen og ydmykelsene. Tankene og følelsene hun har pga. det hun gjorde bærer hun med seg hele livet. De følger også med til Amerika. Men hun snakker aldri om det, hun lukker døren til sitt innerste rom godt igjen.

Livet smiler til henne nå når hun treffer den 10 år yngre, norske sjømannen Peter Turner. De gifter seg og får en sønn. Noen rolige år ligger foran henne nå, og hun kan slappe litt av. Datteren Lizzie gifter seg med den norske sjømann Olaf Samuelsen, og de får syv barn sammen. Lizzie er alene med barna i måneder om gangen når hennes mann er til sjøs, og Wilhelmine blir mer eller mindre en del av husholdningen der hun hjelper og bistår med å ta vare på de små. Hun kjenner at det gjør godt å få lov til å være delaktig og nyttig, det hjelper også litt på de gamle tankene som kommer og går. Og så er det godt å kunne bruke det norske språket og stavangerdialekten.

Du må ikkje ver sånn ein bisletud, kunne hun ofte si til de små når de baksnakket hverandre.

Og når hun lo slik at hun måtte holde seg på magen, utbrøt hun gjerne:

Ååå, eg ler meg ihel, de' der va' fyssta løye.

Barna, som snakker norsk hjemme, ler godt sammen med sin mormor.

Hun er passer 65 år når ulykken skjer.

Intetanende spaserer hun i sentrum da bilen treffer henne med et brak. Hun slenges bortover, blir hardt skadet og havner på sykehus. Legene gjør så godt de kan, hodet er bra, men hun er lammet og må tilbringe resten av livet i rullestol. Lizzie og barna flytter inn til henne. Til tross for handikappet, klarer hun å hjelpe Lizzie med ulike gjøremål.

Så slår ulykken til igjen.

Denne gangen er det ikke henne det går ut over, men hennes kjære barnebarn. The San Francisco Examiner skriver den 8. januar 1929:

BOY NEAR 11, NEAR DEATH; DRIVER SPEEDS AWAY.

Avisen skriver at to av tre gutter unngår alvorlige skader, mens den tredje gutten er bevisstløs med kraniebrudd. Guttene er de tre brødrene Samuelsen, Peter 14 år, William «Billie» nesten 11 år og Edward 7 år.

Rolig og kald plukker bilisten opp de tre guttene han nettopp har kjørt ned.

Videre skriver The Examiner:

Familien ble både redd og forskrekket da de fikk høre om ulykken. Moren, Lizzie, en hardt arbeidende kvinne med sitt yngste barn på kun 18 måneder, skyndte seg til sykehuset for å være sammen med sin alvorlig sårede sønn, mens bestemoren, fru Wilhelmina Turner, 70 år, og forkrøplet etter en bilulykke, prøvde å roe de gråtende barna.

Peter på 14 år forklarer til avisen:

Vi var på hjemvei da bilen traff oss, det var en stor bil.

«Billie» ble kastet omtrent 30 meter bortover. Sjåføren tok oss inn i bilen og sa at han skulle kjøre oss til sykehuset. Men han kjørte oss til et mørkt, avsidesliggende sted, stoppet, løftet Billie ut og la ham på en bro. Han sa at jeg og Edward skulle skynde oss ut av bilen, og da vi ikke kom ut fort nok, dro han oss ut. Så slukket han billysene og kjørte avgårde. Da han stoppet for å kaste oss ut holdt jeg Billie sitt hode i fanget mitt.

Wilhelminas ord til avisen får også være hennes siste ord til oss:

Det er bare to måneder siden min mann døde, hulket hun.

Hvis gutten dør, vil det ta livet av meg. Han er en av de beste og modigste guttene du kan tenke deg. Han er alltid klar for å være mann i huset når faren er borte.

Hver dag selger han aviser for å hjelpe til slik at familien skal få mat på bordet. Det har nå gått seks måneder siden vi hørte fra barnas far, og hvem vet om vi noen gang vil få høre fra ham.

Noen måneder etter, 19. mai 1929, sovner Wilhelmina inn i sitt hjem i Ingalls Street i San Francisco, 70 år gammel.

Hun hadde hatt trange kår i oppveksten, utførte en for oss uforståelig handling da hun tok livet av sitt nyfødte barn, og hun har mistet to ektefeller. Hun reiste til «håpets land», men det dryppet ikke gull på henne.

Men kanskje hun ble litt friere når hun slapp å se øvrighet og naboer i Stavanger i øynene der hun ofte kunne lese fordømmelse?

Kanskje det også slo henne at straffen burde være litt mer rettferdig fordelt mellom mann og kvinne som fikk barn ute å være gift? Kanskje hun også tenker på at det var rart at politiet dengang aldri spurte henne noe om hvordan samleiet hadde skjedd? For den del kunne hun jo ha blitt tatt med vold! Nei, det var kvinnen som ble gående med beviset og som også dermed ble den skyldige.

Katti Anker Møller - forkjemperen for alle kvinners rettigheter

Det skulle enda gå mange år før Katti Anker Møller sto fram som en kvinneforkjemper. Hun holdt sine foredrag bla. om krav om seksualopplysning og fri adgang til prevensjon, om at kvinnene selv måtte få velge om de ønsket å bli mor, og at mødre burde få en egen utbetaling som kun gikk til dem, og som ikke mannen kunne få tak i (starten på det som ble barnetrygd).

Hun bar fattigdommen.
Hun bar skammen.
Hun bar barnet.

Mannen bar ingenting.

Ingen spurte hvordan det hadde skjedd. Ingen spurte om frykt. Ingen spurte om tvang. Kvinnen gikk med beviset – og dermed med skylden.

For Wilhelmine kom rettferdigheten for sent

Et innblikk i Bekkegaten 8 i Stavanger

Bekkegata 8 - mellom 1920 og 1926

Barna er samlet foran inngangsdøren, kanskje det er mor med en kaffekopp vi ser i venstre viundu?  Og et lite vindusbesøk i nabohuset?

Dette huset eide bakermester Tønnes Larsen Lode (1834 - 1922) og hans Martha Malene i 50 år; de fikk sine 6 barn her. Det viser seg at eiendommen ikke bare er dette huset. Nei, når Tønnes er død og huset skal selges, får vi vite at eiendommen inneholder både flere uthus, bakeri og stall. Tønnes er kreativ, og i tillegg til bakeriet starter han opp Stavanger Dropsfabrik i 1886. Kanskje det var tilgangen på de søte bakervarene som gjorde at han ønsket å prøve noe nytt? Vi hører ikke mer om denne fabrikken, men i 1900 er han innført i folketellingen som sukkertøy-arbeider. Han dør her i 1922, huset selges videre året etter og blir revet i 1926.

Anna Olina - fra Sogn til Bergen i 1918, 2023

Hollendergaten i Bergen ca 1920

Anna Olina var 19 år da hun forlot sine foreldre og søsken på husmannsplassen i Hafslo. Året var 1918, og reisen gikk til Bergen. Hun fått stilling i Andresens spiseforretning i Hollendergaten, den travle gaten med serveringssteder i nesten hvert et hus. Her skulle hun bo på kvisten sammen med den ett år eldre Kristine fra Lindås.

Alf var en av ungdommene som ofte kom inn på kafeen. Han fortalte at han var fra Bergen, var like gammel som henne og arbeidet som sporvognskonduktør. De fikk god kontakt og ble snart et par.

Det gikk ikke lang tid før hun oppdaget at han svært ofte drakk seg beruset, og hun fant da ut at hun ville bryte forlovelsen. Dette var likevel ikke en mann som kunne være en trygghet for henne i hennes voksne liv, eller en mann hun ønsket å ha som far til sine barn.

Men da var det for seint!

Hun oppdaget at «det månedlige» uteble, og hun begynte å legge på seg. Fortvilelsen rev og slet i henne, nå ble hun nødt til å gifte seg med Alf likevel. Hun hadde ikke lenger noe valg!

Hun kunne ikke risikere å sitte med et uekte barn.

Hva ville hennes gudfryktige foreldre si?

Hva ville vertskapet hennes si?

Å jo, hun visste det nok. Hun ville miste arbeidet og måtte nedverdige seg til å søke hjelp hos fattigstyret.

Hun ville også bli uten framtidsutsikter – i landet som ble styrt av menn – der det var kvinnen som måtte betale dyrt for slike feiltrinn.

Hun fortalte nyheten til Alf, men etter det unngikk han henne hver gang hun prøvde å prate med ham. En dag var han forsvunnet – bare få uker etter at hun hadde fortalt ham at hun ventet hans barn.

Anna torde ikke si det til noen. Riktignok hadde hun hørt noe om at barnefaren hadde plikt til å forsørge henne den siste tiden av svangerskapet, og også å betale for oppveksten til barnet.

Men dette hjalp ikke henne for Alf var jo borte. Ville noen tro henne om hun fortalte hvem faren var? Skulle hun oppsøke lege? Nei, skammen var for stor, og hun var uten penger.

Hun utførte sine plikter som vanlig, men tankene og følelsene kretset seg om det uunngåelige – barnet som stadig vokste.

Tiden gikk og vinter ble til vår. Hun fortalte ingen om situasjonen sin. Men på våren kommenterte vertsfolket at hun hadde fått så hovne føtter og ben. Hun svarte da at det hadde hun også hatt tidligere, men at det snart ville gå over. Til tross for at hun verket i både rygg og ben, skjøttet hun sine arbeidsoppgaver slik at det ikke ble stilt flere spørsmål.

Men i begynnelsen av juli 1919 innlemmet hun Kristine i sin store sorg og hemmelighet. Kristine sa at hun måtte søke hjelp slik at hun kunne forberede seg på fødselen og tiden etter. Anna hadde ikke gjort noen forberedelser til barnet som skulle komme, og hun ville heller ikke gjøre det. Hun var deprimert, handlingslammet – så ingen muligheter verken for seg eller barnet. Hun klarte ikke å tenke på livet etter fødselen.

Natt til 16. juli satte fødselen i gang. Hun kvalte alle smerter like til Kristine var gått ned. Da slappet hun mer av, men lå der aldeles taus mens riene rev og slet i henne. Det var lytt i huset, og det eneste hun tenkte på var at ingen måtte høre noe.

Etter mange og lange timer var det over!

To små levende barn ble født i Hollendergaten.

Hun var totalt utmattet og orket ikke å reise seg opp å se, men nede mellom lårene hennes hørte hun noen små klynk.

Hun sovnet, og da hun våknet tok hun de nyfødte, pakket dem inn et klede og la dem i en krok. Hun hørte ennå klynkene og så fremdeles små bevegelser.

Etter en stund kom Kristine opp, så barna i kroken og utbrøt:

«Nei, men kjære deg, hvordan kan du finne på å gjøre noe slikt?»

Om kvelden fikk Kristine vite at det var tvillinger. Hun fortalte det da til vertsfolkene som ikke hadde sett at Anna var gravid. 

Anna gjemte barnelikene i kisten sin til hun var på beina igjen etter en god uke. Da flyttet hun likene i en skoeske. Hun fant en takstein som hun bandt fast i skoesken. Deretter gikk hun ned til Nøstet og ombord i Laksevågsfergen med esken i bærenettet sitt. Vel ute på Puddefjorden lot hun den gli ubemerket ned i vannet.

Det gikk en måneds tid før Andresen meldte saken til lege og politi.

Både Anne og Kristine ble tiltalt - Anna fordi hun lot sine nyfødte tvillinger omkomme, og Kristine fordi hun ikke hadde hjulpet Anna. I november samme år ble saken behandlet i Lagretten

Dommen:

Anna ble dømt til fengsel i 1 år og 6 mnd. Kristine ble frikjent.

Alf reiser til sjøs, skifter navn og bor ulike steder.

Anna Oline soner sin straff i Landsfengselet for Kvinner i Oslo fra 15. 12.1919 – 10.11.1920 og bosetter seg i Oslo. Hun kaller seg etter hvert Anne og bygger opp et syatelier i sitt hjem i Bygdøy allè. Hun dør i 1978 og ligger begravet på Vestre gravlund.

Kvinneforkjemper Katti Anker Møller arbeidet aktivt for å bedre kvinnenes situasjon og hadde bla. disse forslag til justisdepartementet i 1915:

• Alle kvinner som har en årlig inntekt på under kr. 4 000 skal motta kr 30 pr. måned under hele svangerskapet og fram til barnet begynner på skolen. Dette skal betales av staten, og sikre at betalingen går til mødrene, ikke til fedrene. (innført som barnetrygd i Norge, 1946).
• Det skal opprettes helsestasjoner for barn fram til skolealder. (Opprettet i 1972)
• Kvinnene skal ha frie svangerskapskontroller
• Fødsels- og barselavdelinger skal opprettes i hele landet (opprettet i 1950-årene)

Det varte dessverre en stund før kravene ble innfridd.

Kvinnefengelset i Storgata i Oslo

Grethe Ingeborg Egenæs fra Stavanger - kvinnen som levde for å redde de prostituerte i Bergen.

Bente Borgen, 2022

Grethe Egenæs er kvinnen med svart skaut. Bildet er tatt utenfor Magdalenahjemmet cirka 1890.

Grethe Ingeborg Egenæs blir født i Stavanger i 1825.

Etter konfirmasjonen arbeider hun som tjenestepike før hun forlater hjembyen i 1853; for å lede en vevskole i Bergen. 

Årene som fulgte, skulle vise seg å bli en reise inn i livene til kvinner som i likhet med henne, men under helt andre omstendigheter, søkte en vei til et bedre liv. 

Bare fire år senere åpnet en ny dør seg for Grethe da hun ble bestyrerinne for den kvinnelige avdelingen ved Tvangsarbeidsanstalten "TVANGEN"  i Allehelgensgaten. Her, i møte med de vanskeligst stilte kvinnene i Bergen, oppdaget hun et samfunnsproblem av enorme proporsjoner — et utbredt prostitusjonsmiljø som blomstret i sjøfartsbyen. Antallet bordeller og kvinner som solgte seksuelle tjenester økte i takt med samfunnets skyggesider, og Grethe ble vitne til den vanvittige urettferdigheten disse kvinnene utstod.   Her får hun sitt første og sterke møte med noen av de vanskeligst stilte kvinnene i Bergen. Et møte som får henne til å bli mer engasjert i dem som bl.a. lever av å selge seksuelle tjenester.

Tvangsarbeidanstalten i Allehelgensgate 3 i Bergen

Tidlig i sitt nye engasjement fikk hun kjenne på de harde realitetene — sykdommer som spredte seg raskt, og kvinnehelse som ble oversett. Det ble klart for Grethe at hun måtte gjøre en forskjell. Med medfølelse og besluttsomhet i sinnet ønsket hun å gi disse kvinnene håp og muligheter, og hun ble fast bestemt på å være deres talsperson.

I 1865, 40 år gammel, har hun ansvaret for 38 kvinner. Gjennom årene hadde hun utviklet en dyp forståelse for deres liv, skjebner og drømmer om en lysere framtid. Hennes hjerte fyltes av omsorg, og hun hadde et inderlig ønske om å hjelpe dem til et bedre liv. I løpet av 24 år på Tvangen fikk hun høre historier fra de offentlige bordellene — Vestindien, De fire Løver og Steinkjelleren — og hun så hvordan skjønnheten i disse kvinnenes liv ble overskygget av tragedier og sykdommer.

Nedre Banesmauet er blant de mange stedene i Nøstet-området hvor det ble drevet prostitusjon på små skjenkesteder. Virksomheten her i Banesmauet varte fra 1600-tallet til langt ut på 1800-tallet. FOTO: RUNE NIELSEN (ARKIV)

Stort prostitusjonsmiljø

Sjøfartsbyen Bergen fikk tidlig et stort prostitusjonsmiljø. Antall bordeller, selgere og kjøpere av seksuelle tjenester økte kraftig. Dette blir et voksende sosialt problem. Og det skaper stort engasjement og offentlig debatt som både dreier seg om religion og moral, men særlig om de medisinske spørsmålene.

Kjønnssykdommer som syfilis er økende, og kundene vil ikke ha prostituerte der de kan risikere å bli smittet.

Kundene tar sykdommene med seg hjem og sprer dem videre. De prostituerte pålegges regelmessige legekontroller. Dersom de ikke gjør dette, blir de straffet med inntil seks måneders opphold i Tvangen.

Bordeller og trekktøser

Tanken er at smittefaren minsker, spesielt når den prostituerte pålegges regelmessige legekontroller. Dersom hun unnlater dette, blir hun straffet med inntil seks måneders opphold i Tvangen. 

Fra bordellmuseet, det restaurerte bordellet"Vestindien" i Nøstegaten 41, Bergen

Ut fra datidens straffelov er det en forbrytelse å tillate bordeller, men loven blir ikke håndhevet. Byens myndighet velger å isolere kjøpet til bordellene.

Bordellene Vestindien, De fire Løver og Steinkjelleren har tillatelse til å drive prostitusjon. De hemmelig prostituerte er trekktøsene eller gateprostituerte som tjener penger så lenge de unngår arrest.

Grethe har hørt kvinner fra alle miljøer fortelle sine historier. Også om flere av byens ledende menn som har vært deres kunder.

I 1879 ble muligheten til å opprette et hjem for "falne kvinner" en realitet, og Grethe ble fengslet av idealismen som drev dette prosjektet. Pastor Holt og pastor Lars Oftedal, begge samfunnsengasjerte menn, ble hennes mentorer. De snakket om viktigheten av redning og rehabilitering — om hvordan et sted kunne bli en havn av håp, der kvinner kunne gjenoppta sine liv og finne en ny vei.

Da Grethe ble spurt om hun kunne lede hjemmet, svarer hun med glød og entusiasme — det var hennes inderligste ønske. Med et hjerte fullt av målrettethet ble hun sendt til København for å lære av Thora Esche, grunnleggeren av Danmarks første redningshjem. I løpet av den måneden lærte hun om hvordan man kan gi disse kvinnene et nytt liv — et liv preget av respekt, arbeid og verdighet.

Magdalenahjemmet

Med økonomisk støtte fra Brennevinssamlaget blir Wilhelm Mohrs lysthus Nygjerde på Laksevåg kjøpt i 1881 og omgjort til et hjem for de kvinner som hadde havnet på avveie. Grethe trådte inn som bestyrerinne med et engasjement som tente håp i mørket. Sammen med den dyktige frk. Amalia Wilhelmsen skapte hun et hjem med moderlig omsorg, hvor kvinnene ble opplært i både yrker og verdier som kunne løfte dem ut av fortiden.

Magdalenahjemmet er egentlig en type arbeidsanstalt, men forskjellen er at på Tvangen er jentene innsatt, men i redningshjemmet er de frivillig. Der skal de å lære seg et yrke og å komme tilbake til samfunnet som kvinner med gode kristne dyder.

Her skal det lages et hjem med en mor som skal oppdra beboerne og gjøre dem skikket til å leve og bidra i samfunnet. Hun skal ta seg av kvinnene med kristelig og moderlig omsorg, og trøste, oppmuntre, formane og advare dem etter Guds ord.

Jomfru Grethe Egenæs holder andakter hver dag. Hun gir undervisning, gir de prostituerte arbeidsoppgaver og passer på de huslige syslene som må gjøres.

Dreyers prospekt mot Damsgård, 1810

Hardt arbeid

Beboerne skal arbeide hele dagen, enten det er med vasking og stryking, som gir stiftelsen inntekter, eller det er å dyrke i hagen eller matlaging.

Tanken er at 12 – 14 kvinner skal få botilbud i hjemmet i to år. De må ha et inderlig ønske om å komme seg bort fra sitt tidligere liv og miljø. En jente som ønsker å forlate hjemmet, kan gjøre dette av fri vilje etter en pålagt betenkningstid på 24 timer.

Det første året er det 12 piker i hjemmet, i alderen 16–24 år. Ti av dem er født i Bergen. Fem av dem forlater hjemmet etter kort tid.

Styret og bestyrerinnen forsøker å få jentene ut i arbeid etter endt tid på hjemmet, men ingen vil ta dem i sin tjeneste.

Arbeidsomme unge piker

De må gi fra seg klærne sine, og bruke hjemmets klær. Arbeidstiden er rundt 12 timer hver dag, en stor overgang fra livet som prostituert.

Det er forbudt å snakke om fortiden, og det er ikke tillatt å bevege seg utenfor det høye plankegjerdet rundt eiendommen. De går i samlet flokk til gudstjeneste i Laksevåg kirke med bestyrerinnen. Jentene får ikke være uten tilsyn, også når de får besøk av familien.

Dette regimet må forstås ut fra samtidens normer og disiplin samt at prinsippet med hjemmet var at kvinnene selv skulle ønske en ny livsførsel. Det må de lære under de vilkår og den pedagogikk som hersket den gang. De skulle utdannes til ærlige og arbeidsomme unge piker.

I 1894 svikter hjertet til frk. Grethe Egenæs; hun sovner inn 9. mars på Magdalenahjemmet etter noen smertefrie dager.

Hun dør 69 år gammel, et langt og oppofrende liv har hun lagt bak seg.

Kilder: Kirkebøker, folketellinger, beretninger om Magdalenahjemmet, Joachim Solums masteroppgave.

Fra min Stavangerbok MINNEMYNTEN, 2020

Våningshuset på løkke 2C, dengang Stokkaveien 52 - Mandius onkel og tante

Mandius Gramstad, 1853 - 1900

Mandius blir født en iskald januardag i 1853, hos sin farfar og farmor på løkken C2, på Stokkaveien 52/56. Han blir konfirmert i 1867 med karakteren "nogenlunde". Da har familien flyttet opp til Gramstadhaugen.

Mange plikter og oppgaver preger hans barndom, og liten tid til lesing når han går for presten blir det. Som de fleste Stavangergutter bærer det til sjøs etter konfirmasjonen – i utenriksfart. Han reiser på flere ulike skip, bl.a. skonnertbriggen EMANUEL, barken HARALD HAARFAGRE og VELOCITY.

I 1876 mønstrer han på barken RYVINGEN som bl.a. skal til Memel i Litauen. Skipet skal også innom London og Mandius ser sitt snitt til å stikke av. Som mange unge sjøfolk fra Norge, er han et lett bytte for "runnerne" som møter mannskap på bryggene og har stor overtalerkunst når det gjelder bedre inntjening av penger, rimelige overnattinger og rimelige kvinner. På losji-husene møter de unge sjøfolkene agenter fra både England og andre land og tilbyr bedre lønninger enn det de er vant med.

Etter nesten to år på fart er han tilbake i Stavanger en liten tur.

Han får hyre på barken ODIN til Sverige og Havre i Frankrike før han mønstrer av for godt og slår seg ned på Gramstadhaugen hos sine foreldre. Han er på sjøen når mor og brødrene dør og ser at tilstanden på gården er heller slett. Kuen er solgt, og de har bare hesten og noen få høns tilbake. Han kjenner heller nesten ikke igjen faren. Han har nok fått en knekk av all motgangen og klarer verken å utføre bøkkeryrket eller kjøringen på en ordentlig måte. Takk og lov at Thea fremdeles er hjemme og ordner opp.

Luftfoto av Gramstadhaugen - man ser restene av steingarden mellom gårdene

En rusket og sur septemberdag i 1880 kommer farfar Tarald ruslende alene oppover mot gården deres med en lykt i hånden. De ser ham i det smårutete vinduet. Det er kaldt, og den kraftige vinden gjør at temperaturen virker enda kaldere enn man skulle tro. Mandius undres på hvorfor farfar kommer oppover i et sånt ruskevær. Han nærmer seg de 80 og burde sitte varmt foran ovnen hjemme en slik dag.

De åpner for ham og han hutrer, rister litt vann av seg og kommer inn.

Ka i all ver'å e' de' så får deg te' å gå ud på en sådden forferdelige ittemiddag? Thea rister på hodet mens hun tar jakken og luen hans og henger dem over ovnen.

Å ja, de' va' nå bare sådden de' blei, er svaret hun får.

Kom nå her å sedd' deg nærme' ommen.

Mandius tar fram en stol til farfaren. Faren hans sitter i gyngestolen og ser tomt fram for seg. Han sier ikke noe, men han holder ølkruset i hånden.

E' de' någe gale me u'farmor? Mandius ser bekymret ut.

Eller me' onkel Tobias og di? Thea legger en pute i ryggen på farfaren sin.

Nei, nå må dokkor slutta! De' e'kje någe gale me' någen! Eg komme forde atte eg e' blitt gammale.

Eg har lyst te å ordna opp i sager og ting før eg dør. Eg har levd lenger enn mange andre i famelien, og eg kan jo aldri veda ka ti' mine dager her på jor'å e' øve.

Han kremter og ser på sønnen som fremdeles stirrer tomt framfor seg.

Eg må gjørr någe me' den her løkken, D 4. Elle' Eiganes 42 på Gramstadhaugen, så di seie. De' blei nok ein for store oppgave for far din, itte mor di og brødrene dine døde, Mandius. Han datt liksom av lasse' då.

Ja, de' har'kje våre lett for'an, di siste årå. Mandius er enig i det.

Men nå har eg bestemt meg for atte du ska' arva hallparten av den'her løkkå me' jord og de' så hørre te'. Den her delen så dokker allerede bor på, nemlig den østre. Her e' dårr både våningshus og låve, og dokkor har brukt'an i så mange år, atte de' bler bare rett og rektigt atte de' e' du så får øveta 'an. Farfar stopper opp og ser på Thea.

Kan du koga ein kopp kaffi te meg, little-Thea? Theodora smiler til sin farfar. Helt fra hun var liten, har farfaren brukt dette kjælenavnet på henne.

Kaffien e' ferige om et lide øyeblikk. Hun smiler kjærlig til ham og holder hånden hans et øyeblikk.

Farfar fortsetter:

Du vett atte eg kjypte denne løkken i 1854. De' e' meste 30 år siå. Eg tror og håbe at du kan forvalt'an godt, og at 'an kan bli lenge i slektå. De' betyr møje for meg atte ikkje någen andre får øveta 'an.

Mandius smiler og ser farfaren inn i øynene.

Tusen takk, farfar. Eg vil mær enn gjedna øveta løkken på Hau'en, D4. Og eg ska' gjørr alt eg kan for at 'an ska' forbli i slektå. Men du får'an 'kje gratis! Farfar smiler.

Både Ole og Tobias betale' for sine løkker, og du må kjøb' an for 1278 kroner. Og så må du gje meg mad og poteter kvert år så lenge eg leve'. Du må og betala 4 spesiedalar sølv kvert år i avgift te Bykassen. Løkken e' på 26 mål.

Tusen takk, farfar! Dette 'e fantastisk for meg. Tenk at eg ska' få styra den 'her Hau'en.

Mandius skotter bort på faren som har reist seg og går med små, ustøe skritt ut gjennom døren.

Mon tro om 'an far føle seg forbigådde. Siden de' bler meg så øvetar og ikkje han.

Farfar Tarald ser langt etter sin sønn idet han forlater værelset.

De' e' synd å sei de', men eg tror nå at far din har nok me' seg sjøl for ti'å, og for meg e' det godt å veda at gården bler holdt i hevd. Eg har hørrt rykter om atte du har fonne deg ei greie jenta? Stemme de'?

Ja, hu Tobine komme' fra Egersund og e' tjenestepige hos sagfører Johnsen i Øvra Strandgadå – hu' e' voldigt greie.

Mandius og Tobine blir viet i Domkirken 10. oktober 1880, og allerede i desember samme år dør hans far så tragisk når han kjørte i Vågen med hesten sin, utfor Knudsenbryggen. 

Familien Soma i Hetland og Stavanger

Miljøet ved Lagårdsveien - et område i endring

Knud Hjelms kart av 1855

Midt på 1800-tallet er Lagårdsveien et område i rask utvikling. Jord blir stykket opp, nye hus skyter fram, og Stavanger vokser sørover. Det er her tømmermannen Knud Ellefsen fra Soma slår seg ned og skaper et hjem for seg og sin familie – i et nabolag som snart skal preges av både fengsel, skytebane og jernbane.

Knud og Alette etablerer seg

Knud er rundt 30 år gammel når han i 1854 gifter seg med Alette, skomakerdatteren fra Egersund. Samme år kjøper han hus av grunneier Ole Andreas Vaaland på Bispeladegården, på vestsiden av Lagårdsveien. Prisen er 100 spesiedaler. Han låner 37 spesiedaler av selgeren og betaler resten kontant.

Bispeladegården er på denne tiden et vidstrakt område. Gårdens grenser følger Hillevågsvannet og omfatter Våland til Mosvannet, samt deler av Hillevåg. Etter å ha vært privateid gods i lang tid, blir området fra rundt 1840 delt opp og solgt til selveiere. Antall bruk øker fra to rundt år 1800 til 22 i 1850, inkludert Paradis, overført fra Hetland bispegård.

På denne tiden er det stor byggevirksomhet i området. Bybrannen på Holmen i 1860, hvor 210 bygninger går tapt, fører til økt etterspørsel etter håndverkere og gir gode arbeidsår for Knud.

Like ved familiens hus blir det oppført både kirkegård og kretsfengsel med rettslokaler, alt utskilt fra Ladegården. Senere vil også jernbanen sette sitt tydelige preg på området, og lite blir igjen av de opprinnelige gårdsmarkene.

Lagårdsveien i 1854, malt av Zychow med bispeladegården i sentrum

Skytebane og amtmannsbolig

I 1862 starter Stavanger skytterforening opp sin skytebane i nærheten, omtrent der Lagård kapell ligger i dag. Smellene fra skytingen høres godt hjemme hos Knud og Alette, til stor fascinasjon for barna. Banen blir imidlertid flyttet etter få år på grunn av manglende sikker avstand.

I 1868 står amtmannsboligen ferdig skrått over veien. Om Knud har deltatt i byggingen, er ukjent, men mulig. Amtmann Morgenstjerne flytter inn med sin store barneflokk, omtrent jevnaldrende med Soma-barna.

Amtmannsboligen i Amtmannsmauet 5, ca 1890

Knud og Alette får et stabilt liv her ved Bispeladegaarden hvor de blir boende resten av livet, og huset får seinere adressen Ladegaardsveien 31. Knud bli etter hvert, et aktivt medlem av kvekeren Asbjørn Klosters avholdsbevegelse og går jevnlig på møter bl.a. i forsamlingshuset i Nygaten.

Paret får alle sine fem barn her, og de oppdrar dem i dyp respekt for kirken og Vårherre.

Allerede i 1866 får forslaget om å lage en jernbane sørover fra Stavanger til Egersund stor oppslutning. Spesielt kjøpmenn i Stavanger ivrer svært for å få gjennomført denne nyvinningen.

Transport av varer og reiser over Jæren hadde til nå vært avhengig av hest og kjerre. Eller av egne bein. Men både veier og stier var få og dårlige. Den eneste offentlige veien var «Kongeveien» fra Stavanger og sørover, men også denne var på sine steder vanskelig fremkommelig for kjøretøy med hjul. En tur til byen kunne derfor ta lang tid. Fra de øverste gårdene på Varhaug kunne en kløvhest med 80 - 90 kg. korn på ryggen bruke 4 – 5 dager på å komme fram og tilbake fra markedet i Stavanger.

Plasseringen av jernbanestasjonen blir ivrig diskutert rundt middagsbordene i byen. Politikere og administrasjon ønsker at den skal plasseres så midt i byen som mulig. Kielland-familiens eiendom på nordsiden av Breiavatnet var førstevalget. Fikk man til dette kunne man fylle ut deler av vannet, og jernbaneanlegget kunne få en sentral plass i byen. Men naturen skrinla den muligheten. Vannet viste seg å ha vanskelige bunnforhold, og behovet for fyllmasser var for stort. Jernbanen ble i stedet anlagt på den andre siden av Breiavatnet, på den gamle Kannikåkeren. Nokså usentralt, ble det den gang hevdet.

Men ganske så sentralt for tømreren Knud som bodde nært og som kunne bistå

1870 - jernbanens tomt graves ut. Lang eksponeringstid fører til at det ser ut som om kuen har to hoder. Fotograf Jacobsen.

Anleggstid og leieboere

Utgravingene starter i 1870, og arbeidet er godt i gang i 1874. Knud begynner, som mange andre, å leie ut rom til jernbanearbeidere og deres familier. Folk strømmer til fra hele Norge og også fra Sverige, og behovet for husrom er stort langs hele jernbanetraséen.

Den 27. februar 1878 åpner jernbanen, og jubelen står høyt i Stavanger. Damplokomotivet er et syn de fleste aldri har sett før.

Livets slutt

Knud arbeider til han er over 70 år gammel. Et sår på ankelen vil ikke gro, smertene øker, og koldbrann utvikler seg. Klokken to natt til 2. juni 1894 dør han i sitt hjem i Ladegårdsveien 31.

Sønnene har da flyttet ut, men datteren Johanne blir boende hjemme. Hun og Alette tar fortsatt inn leieboere. I 1906 blir Alette sengeliggende, og Johanne slutter å arbeide for å pleie moren. Alette dør nesten 80 år gammel av hjertelammelse i 1910. Begge begraves på Lagård kirkegård.

Knud og Alettes sønn, skomakermester Johannes Soma

Johannes blir født en julidag i 1858. Han er nest eldst og får fire yngre søsken. Som ganske ung reiser han til sjøs med en onkel Været er ofte både kaldt og vindfullt, og vadmelsklærne er gjerne ikke så motstandsdyktige for vind. Ute på sjøen pådrar han seg en forfrysning som han kommer til å slite med hele livet. Når han kommer hjem igjen flytter han tilbake til foreldrene i Ladegaardsveien 31. Han er bare 14 år når han kommer i skomakelære hos skomakermester Guttorm Pedersen i Laugmannsgaten 2. Der bor mesteren og hans familie med verksted og eget garveri, og han bereder selv huder og skinn til lær. Johannes er i godt selskap her i Laugmannsgaten, tre andre læregutter er også ivrige elever.

Han deltar også i det kristelige arbeidet i Stavanger og er ivrig med i Den kristelige Ungdomsforeningen.

Allerede som 18-åring starter han opp med verksted og forretning i Asylgaten. Han gifter seg som 24 åring med den to år yngre Malene fra Tjensvold. Deres første sønn, Knud, blir født i her i Asylgaten.

Soma sko i Søregaten

Den lille familien flytter så til Vævergaten / Søregaten der de kjøper nr. 21. Her har Johannes verksted og bolig, samt også flere skomakerlærlinger og en nåtlepike som syr overlær på sko. Her i huset blir også deres øvrige barn født.

Som de fleste andre steder blir det både motgang og medgang i nr. 21

Knud, den eldste sønnen rekker bare å bli to år før han dør av tuberkulose. Sønnen Andreas Malvin blir kun knappe to år når han dør av bronkitt i 1890, sønnen Malvin arbeider som tilskjærer, hos sin far og blir litograflærling etter konfirmasjonen. Han er 17 år når han blir syk og dør av skarlagensfeber med blodforgiftning.

Johannes dør i Søregaten like over jul i 1921. Skomakertradisjonen levde videre gjennom sønnen Johannes Martinius og senere barnebarn, som drev skoforretninger og virksomheter i Stavanger.

Martin Soma – gullsmeden i Arneageren

Martin, yngste sønn av Knud og Alette Soma, blir født på Bispeladegården i Ladegårdsveien 31 en septemberdag i 1867. Han vokser opp i et hjem preget av håndverk, arbeidsglede og sterk tro. Ved konfirmasjonen i Frue kirke får han usedvanlig gode attester:

«Meget god kundskab og meget godt forhold. En flink og brav dreng.»

Konfirmasjonen markerer inngangen til voksenlivet, og Martin får læreplass hos gullsmed Gustav Hellstrøm i Øvre Holmegaten 22. Etter endt læretid arbeider han som svenn i sju år før han reiser ut for å lære mer. Blant annet tilbringer han tid hos gullsmed David Andersen i Kristiania. Etter å ha fullført denne vandringen, står han som mester i sitt fag.

Egen forretning og etablering

Martin Somas første annonse

I 1897 finner vi Martins første annonse i Stavanger Aftenblad. Da har han verksted og utsalg på Arneageren. To år senere kjøper han eiendommene Søregaten 13 og 15, som senere blir hjørnehuset mellom Søregaten og Laugmannsgaten.

Eiendommen består av et toetasjes våningshus med kjeller og loft, bordkledd og malt, med teglsteinstak. Branntaksten fra 1890 beskriver huset som romslig, med mange værelser, kakkelovn og god planløsning. Mellom de to husene er det en overbygd inngang.

Martin flytter inn som eier, og i 1900 bor han selv i første etasje. Verksted og utsalg er plassert i en sidebygning, mens andre etasje leies ut. I årene som følger har han både leieboere og flere gullsmedlærlinger.

Familie og hjem

I romjulen 1901 gifter Martin seg med Olufine Marie Monsen, kalt «Fina», fra Normannsgaten. Broren Johannes er forlover. Familien vokser raskt, og i 1910 har de fire barn:

• Karsten Anker, som selv blir gullsmed i Stavanger

• Klara Marie, gift med bankkasserer Oscar Lindtner

• Frida Olene, gift med gullsmed Johan Lohne i Bergen

• Olaf, som også blir gullsmed i Stavange

Folketellingen i 1910 viser at verksted og utsalg ligger i første etasje, mens familien bor i andre etasje, på tre rom og kjøkken. I tillegg er det to værelser på loftet. Med mange små barn i huset har Olufine hjelp av barnepiken Marie Maudal, som arbeider på dagtid.

Nye adresser og et aktivt liv

I 1912 flytter familien til Sverres gate 2, like sør for Ladegårdsveien, ikke langt fra stedet der Martin selv vokste opp. Her blir de to yngste barna født:

• Sølvia, senere gift med ingeniør Lars Waage

• Magne Firrmann, som også blir gullsmed og samarbeider med broren Olaf

I 1919 er familien tilbake i Søregaten. I kildene omtales Martins eiendom tidvis også med adresse Laugmannsgaten.

Martin er en aktiv del av byens sosiale liv. Barnebarn har fortalt at han arrangerte juletrefest for barna i gaten på Sølvberget flere år på rad. Han er medlem av Stavanger skytterlag og mottar gullmedalje i blinkskyting i 1918. Han engasjerer seg også sterkt i Petrikirkens menighetsarbeid, og i 1923 forærer han en sølvfiskespade til tuberkulosekomiteen.

Et livsverk og ettermæle

I 1947 vekker funnet av to hodeskaller under trappen ved huset i Søregaten 13 stor oppmerksomhet i Stavanger (Stavanger Aftenblad 12.06.1947).

Martin Soma dør i desember 1952. Nekrologen beskriver ham som en mann med lyst livssyn – et smil som lyste opp i hverdagens kav og gjorde arbeidet lettere.

Olufine dør i 1964 etter flere år med sykdom. Nekrologen fremhever hennes store innsats i ektemannens forretning og hennes omsorg for parets seks barn. Mange husket henne som den staute og staselige fruen i butikken på Arneageren – en evnerik og dyktig kvinne

Sølvøse - laget av Martin Soma

Else Ueland - den unge pike som ikke ville gi opp sitt kall

Som tenåring i Stavanger visste Else Ueland hva hun ville – selv om samtiden mente det var umulig. Hun skulle reise ut som misjonær, alene og som kvinne, og hun nektet å gi slipp på kallet sitt. 

En ung Else Ueland

Else Laurentse Ueland blir født i 1864 på Ådlandstykket i Stavanger (Brønngaten 13), som eneste barn av skipstømmermann Ansten Ueland og hans hustru Olene Olsdatter. Hun blir konfirmert i 1879 med karakteren «særdeles godt», og allerede som tenåring kjenner hun et sterkt og urokkelig kall til å reise ut på misjonsmarken.

Ca. 1882: Else og mor Olene

Else og foreldrene blir tidlig grepet av den karismatiske sognepresten Lars Oftedals forkynnelse og deltar ivrig på vekkelsesmøtene hans. Hun engasjerer seg også i Oftedals sosiale arbeid for arbeiderklassens kår, og ønsket om å gjøre en innsats i misjonens tjeneste vokser seg stadig sterkere.

1887: Attest og anbefaling fra sogneprest Lars Oftedal

Hun vet at enslige kvinner ikke har adgang til å reise ut som misjonærer. Likevel begynner hun målbevisst å forberede seg. I 1881 utdanner hun seg til lærerinne. Året etter kjøper foreldrene tomt øverst i Klinkenbergbakken, nummer 9, og familien flytter dit i 1882. Samtidig arbeider Else ved Jorine Oftedals pikeskole i Stavanger.

Kort tid etter rammes familien av tragedie. Begge foreldrene blir syke av tæring. Sykdommen er smittsom og synlig – den syke må hoste, og fra lungene kommer det opp blod- og slimfylt spytt som ikke lar seg skjule. Foreldrene dør med bare to måneders mellomrom i 1884. Else selger huset og reiser til Eidsberg, hvor hun arbeider som lærer i sju år.

I Eidsberg stiger hun i anseelse og får etter hvert stilling som bestyrerinne ved Mysen private middelskole. Samtidig fortsetter hun å styrke sin kompetanse med tanke på misjonsarbeidet. Hun tar sløydkurs i Halden og studerer både regnskap og engelsk ved siden av arbeidet.

Kampen for å få reise ut

I 1888 søker Else for første gang Det Norske Misjonsselskap om å få reise ut som misjonær. I søknaden skriver hun om sin dype lengsel etter å arbeide blant hedningene og om en uimotståelig trang til å tjene i misjonens tjeneste. Samtidig ber hun inderlig Gud om å ta bort dette kallet dersom det ikke er Hans vilje.

Hun forteller også at foreldrene nylig er gått bort, og at hun etter dette er blitt enda sikrere på at Gud vil bruke henne i arbeidet blant hedningene. Hun venter nå spent på utfallet av saken som skal behandles på Misjonskonferansen på Madagaskar: «Kvinners Anvendelse i Missionens Tjeneste» – spørsmålet om enslige kvinner kan få virke som misjonærer.

På denne tiden reiser kvinner ut kun som misjonærhustruer, underordnet sine ektemenn. Kvinner har verken stemmerett eller forkynnerrett, og tanken om at en ugift kvinne, som selvstendig individ, skulle reise til fjerne verdensdeler for å arbeide, er for mange utenkelig.

Else får ikke svar på søknaden. I mars året etter skriver hun på nytt, denne gangen til forstander Schøning. Hun forteller at hun har fått tilbud om stilling ved en norsk, kristen skole i Amerika, men at hun ikke makter å takke ja så lenge det fortsatt finnes et håp om å få reise ut for Misjonsselskapet. Hun erklærer seg villig til å vente – dersom dette er Herrens vilje og hovedstyret finner plass til henne.

Endelig på misjonsmarken

Fire år senere, i 1892, får Else endelig tillatelse til å reise til misjonsstasjonen på Madagaskar – som lærerinne. Hun får i utgangspunktet bare undervise i de lavere klassene, men viser raskt stor faglig dyktighet. Hun lærer seg fransk så godt at hun også kan undervise i språket, i tillegg til sløyd.

Else på hesteryggen på Madagskar

At en kvinne underviser i sløyd, vekker oppsikt. Som det står beskrevet i Skjulte lys: misjon og kvinner (1985):

«Da den franske skoleinspektøren oppdaget at det var en kvinne som underviste i sløyd, lo han godt. Else Ueland bemerket: 'Ja, i mangel av Tobak, bruger man andre Blade, siger et Ord.'»

Else arbeider i ti år uten ferie, ved flere skoler – blant annet pikeskolen Sven Foyns Minde i Fandriana og ved skolen for misjonærenes barn. Av familiehensyn er hun hjemme i Norge fra 1902 til 1904. Da hun reiser tilbake, blir hun bestyrerinne ved den store misjonsskolen i Fianarantsoa.

En kvinne foran sin tid

Drømmen Else hadde båret siden hun var 15 år, ble virkelighet. Hun ble en av de første selvstendige kvinnelige misjonærene fra Stavanger. Hun var langt lavere lønnet enn sine mannlige kolleger, men fikk leve det livet hun selv hadde valgt.

En feminist i sin tid? Ja.

• Hun kjente sitt kall – og fulgte det

• Hun bygde målrettet opp sin kompetanse

• Hun ønsket at kvinner skulle ha rett til å forkynne

• Hun var trygg i sin overbevisning og ikke redd for å si sin mening